-Taxien humper seg nedover den veien vi var kommet. Bak meg, høyt der oppe i skrenten, ligger klosteret. Etter tre ukers rundreise i Syria er det på tide å roe ned.
Av Runo Isaksen / Bergens Tidende 20.05.01
- Farvel sivilisasjon, tenker jeg og begynner klatringen oppover. Et par geiter kommer klaprende til, nysgjerrige. Ellers total stillhet.
- Akkurat i tide for lunsj, smiler pater Paulo og gjør plass ved bordet. - Så hva heter du og hvor er du fra? Han lyser opp når jeg sier Norge. Slik er det hver gang.
Den syriske gjestfriheten igjen, åpenheten og interessen. Paulo sørger for at tallerkenen min aldri blir tom, mens en ung kvinnelig novise uten blygsel svarer på mine henvendelser. Hun har vært her i fem måneder nå, men vet ikke om hun skal ta steget å bli nonne på alvor. - Akkurat nå er dette jeg trenger, sier hun, - å rette hele oppmerksomheten mot Gud.
Litt før syv kimer det i klokken, det er tid for kveldsandakt. Bekmørkt ute, men strålende stjernehimmel. Som alltid varer andakten i over to timer, som alltid innledet med en times stillhet.
Så der sitter jeg da, i strømpelesten på et teppe på gulvet, levende lys, sammen med omtrent femten andre voksne mennesker, alle relativt unge, alle kristne, og slik skal vi sitte sammen i stillhet en hel time.
Jeg lukker øynene og bildene strømmer forbi. Bilder fra Syria, ting jeg har opplevd i løpet av tre hektiske uker.
Yrende hovedstad
Omtrent en tredjedel av Syrias befolkning på bortimot 18 millioner bor i hovedstaden Damaskus. I den moderne bydelen er biler i full fres, taxier, menn som selger lightere, slips eller strømper på fortauet, eksos, kaos, nådeløs sol.
Å falle inn i gamlebyen, derimot, det er å gå inn i en annen tid. Lydene demper seg, fargene blir skarpere, luktene også. Man kan straks sette av gårde i apostelen Paulus’ fotspor, han som kjeppjaget de kristne, men på veien til Damaskus ble slått av et lys og en stemme: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?
Den østre delen av gamlebyen er stadig kristen. Den romerske hovedgaten, Via Recta, der Paulus hadde sitt krypinn, løper stadig øst-vest gjennom det hele. Her er historie i hver eneste stein.
Likevel: Det mest behagelige i Damaskus er å legge fra seg alle kart og turistguider og bare vimse blindt omkring. Ta innover seg luktene, lydene, menneskene: Souken (markedsområdet) som putrer av spennende varer, pruting og handel, gjerne svinge innom en moské eller to. Umayyade-moskeen fra tidlig 700-tall er et utrolig vakkert byggverk i hjertet av gamlebyen. Der moskeen står i dag sto det før en kristen basilika, før det igjen et romersk Jupiter-tempel, før det igjen... Slik er det gjerne i dette landet, man skal ikke løfte på mange steiner før hundre juveler triller ut.
Oasebyen Palmyra
Etter fem dager, mange kopper te og kaffe og utallige hyggelige samtaler, tar jeg bussen østover inn i ørkenen, til oasebyen Palmyra. Bussene er moderne og behagelige, veiene er bra. Billig er transporten også.
Av alle romerske ruinbyer som finnes spredt omkring i Midtøsten, er Palmyra utvilsomt den mest spektakulære. Å vandre langs den gamle hovedgaten i soloppgang er stort. Sitte mutters alene i cellaen i det imponerende Baal-tempelet likeså. For ikke å glemme alle begravelsestårnene som stikker opp av tørre jorden og får alt sammen til å ligne et månelandskap fra en sciencefiction-film.
Aleppo er Syrias nest største by og en seriøs utfordrer til Damaskus om tittelen som verdens eldste bebodde by. Som i Damaskus: Det er – med få unntak – gamlebyen man kommer for.
Aleppo har også sitt berømte citadell (festning), hvorfra man får en skikkelig panoramautsikt over byen med omegn. Ellers er den kristne bydelen Al-Jdeida et nydelig område å vandre omkring i, man vil straks skjønne at kristendom ikke bare er kristendom: Her er maronittkatedralen, den armenske katedralen (kalt ”De 40 Martyrer”), greskortodokse kirker, romerskkatolske kirker og så videre. Foruten ånd, også kjød: Området er – med rette – kjent for sine fantastiske restauranter.
I souken vil man finne alt hva hjertet kan begjære. Sjakk- og backgammonbrett i valnøttre og med innlagt perlemor, ditto bokser i alle tenkelige størrelser og fasonger, alskens smykker (mye produsert av beduiner) og duker og tepper og ellers krydder og klær og nargilleh selvfølgelig, vannpiper som menn – og noen ganger kvinner – sitter og patter på på enhver kafé, slik at en mild, søtlig eplearoma brer seg over bordene.
Nord for Aleppo ligger Simon Stylittens basilika. Simon var 400-tallets mest berømte munk, han tilbrakte de siste førti årene av sitt asketiske liv stående på toppen av en atten meter høy søyle, hvorfra han innimellom instruerte tilreisende fra fjern og nær som var kommet for å søke hans råd. Restene etter søylen hans står der den dag i dag, men det er ikke mer enn en stubbe tilbake, etter at pilegrimer i årenes løp har hugget med seg sine relikvier.
Lenger nede i dalen ligger restene etter en rekke klostre og kirker spredt omkring, imponerende godt bevarte byggverk fra bysantinsk tid, her er fortid og nåtid i ubekymret samklang.
Her gresser kyr mens bøndene humper forbi på traktorne sine, en fyr kommer til og rekker meg noen meg noen solide sølvmynter han hevder å ha gravd opp i åkeren sin.
Døde byer
Området mellom Hama og Aleppo er krydret med en rekke slike såkalte Døde Byer (minst 600 forskjellige), det vil si byer fra bysantinsk tid som på et eller annet tidspunkt bare er blitt forlatt. Ikke ødelagt, bare forlatt.
Serjilla er nok den mest berømte av alle, her står en rekke bygg tilbake: Bolighus, kirker, bad etc. Noen av dem er bebodd den dag i dag, man vil kunne se klesvask strukket på en snor, røyk opp en pipe, et esel som står og gresser. Det er noe med folkenes pragmatisme her, man bruker det man finner: Baal-tempelet i Palmyra var bebodd til etter første verdenskrig, så også den berømte korsfarerborgen Krak des Chevalier.
Lett å haike
Å haike i Syria er lekende lett, første bil stanser. Sånn kom jeg i kontakt med et kurdisk ektepar bosatt i Aleppo. Vi ble snart gode venner, og de inviterte meg hjem på te. Seinere ble det middag også, to kvelder på rad.
De håpet på sin kurdiske stat selvfølgelig, men var ikke altfor optimistiske. De hadde kurdiske venner uten pass, ja uten ID-papirer overhodet, noe som innebærer at man ikke engang kan bo på hotell eller reise med buss.
Korsfarernes verden
Å komme fra konservative Hama og ut til den liberale kystbyen Lattakia er som å komme fra Teheran til Milano: Plutselig er kvinnene påfallende fjonge og oppstylet.
Like ved Lattakia ligger restene etter den gamle føniske byen Ugarit. Det var her arkeologene fant verdens aller første alfabet i moderne forstand, altså hvor ett tegn tilsvarer én lyd.
Ellers er vi nå – ved kysten – inne i korsfarernes verden. Dette er et lite ærerikt og ikke så veldig godt kjent kapittel i det kristne Europas historie. En gang på 1000-tallet gikk det ut bud fra paven i Roma om å samle tropper for å befri det hellige Jerusalem. På veien ble det bygget flust med borger som skulle sikre pilegrimsruten sørover. Arabere ble drept for fote, ofte kvinner og barn også. Krak des Chevalier er den mest intakte og mest imponerende av disse korsfarerborgene. Fra toppen av de solide tårnene har man utsikt langt, langt utover; fjernt i vest blinker havet.
På vei inn, tidlig på morgenkvisten, spurte jeg vakten om veien til kafeen, jeg ville ta min morgenkaffe. Han svarte med å brøle et eller annet på arabisk, straks etter kom en mann ilende med en kopp kaffe til meg – gratis. Sånn er det hele tiden, små ting som varmer og får en til å tenke.
Stillheten forbi
Tilbake i Mar Musa er den timelange stillheten forbi, gudstjenesten likeså. Ettermiddagen etter tar jeg – med ny ro i sinnet – farvel til vertskapet med fromme løfter om å vende tilbake en vakker dag. Så drar jeg til Seidnayya, en kristen landsby rett nord for Damaskus.
I Seidnayyas berømte kloster finnes et Mariaportrett malt av Lukas, evangelisten. Og det har helt spesielle evner, dette malerier. Folk strømmer på fra fjern og nær for å be her. Muslimer også. Da Syria sendte tre astronauter opp til Mir i verdensrommet var det hit de tre kom først, for å be om hjelp og styrke.
Her verserer mange slike historier. Lamme som har blitt friske. Dødssyke som har fått livet i gave.
Sånn er Syria: Et virvar av fortellinger i et område hvor forskjellige sivilisasjoner har avløst hverandre fra tidenes morgen. Og et vell av mennesker som er rede til å fortelle. - Welcome, smiler de og rekker hånda fram. Og dermed er det i gang.
Fakta /Syria
REISEMÅTE: KLM flyr fra Bergen til Damaskus via Amsterdam. Billigste billett: ca. kr 5000 t/r.
HOTELLER: Priser varierer fra bare 3-4 USD og oppover.
KLIMA: Sommer: rundt 35 på kysten, betraktelig høyere øst i ørkenen. Vinter: temmelig kaldt, ofte med mye nedbør (snø i høyereliggende områder som for eksempel Seidnayya). Beste tidspunkt å reise er tidlig vår (mars-april) og sen høst (oktober-november).
ATTRAKSJONER: Syria er et sant mekka for arkeologi- og historieinteresserte. Før-romerske bosettinger som Ugarit og Amrit ved kysten, Mari og Dura Europos ved Eufrat. Romerske byruiner som Apamea og ikke minst Palmyra, som regnes som Midtøstens mest spektakulære. Tidlig kristne byggverk fra bysantinsk tid: De såkalte døde byer. Arabiske mesterbyggverk: moskeer og borger. Kristne klostre og korsfarerborger. Gamlebyene i Damaskus og Aleppo.
MAT: Billig og svært velsmakende. Falafel og shwarma (kebab) serveres gatelang. På restaurant er det vanlige å bestille tre-fire forskjellige mezze (forrett), samt én hovedrett pr. person. Inkludert drikke kommer dette på 5-6 USD pr. person. Alkohol serveres på de fleste restauranter, øl og arak er de vanligste drikkene, men Syria produserer også vin, som slett ikke smaker så verst.
INTERNETT: Mer og mer på vei inn i Syria, det er nå fullt mulig å sende og motta epost i Damaskus og Aleppo. For nettadresser om Syria, prøv: www.syriatourism.org(Syrias offisielle turistadresse), www.lonelyplanet.com(for god informasjon, lenker og oppdateringer),www.arab.net (også fyldig og bra).
STRENDER: Kanskje ikke hva man først og fremst reiser til Syria for, men likevel: Syria har en 180 kilometer lang kystlinje (mellom Libanon og Tyrkia) med enkelte utmerkete strender. Tartus er en nydelig liten havneby.
SIKKERHET: Syria regnes som eT sikkert land å feriere i. Vinningskriminalitet er forsvinnende liten. Folk er hjelpsomme uten å forvente betaling etterpå.
PENGER: Vekslebyråer og banker finnes overalt, ellers tar butikker og hoteller gladelig imot dollar. Litt dyrere hoteller krever også betaling i dollar.
© Runo Isaksen