-Forfatteren Amir Valle Ojeda føler seg fri på Cuba, men de samfunnskritiske bøkene sine må han publisere i Spania og USA.
Av Runo Isaksen, Havanna, Cuba / Klassekampen 09.09.02
Amir Valle Ojeda (35) har, sin unge alder til tross, rukket å utgi 11 bøker, deriblant fem romaner. Han er oversatt til seks språk, svensk inkludert. Om ganske få uker sender han et ferskt manuskript til agenten i Tyskland; romanen skal etter planen utgis i Spania før jul.
Vi snakker altså om sensur. Men hvordan fungerer den i praksis? Og hvordan kan han vite hva som tolereres og hva som ikke tolereres?
Valle smiler.
– Man har en følelse for sånt. Grovt sett kan du si at det er to emner som ikke tolereres, punktum. For det første sikkerhetspolitikk, man kan for eksempel ikke skildre militærtjeneste og den slags. For det andre økonomiske forhold hvor staten er involvert. Du vet, det finnes bare én kapitalist her på Cuba, og det er staten. Og selve sensuren? Vel, man sender inn et manuskript og hører aldri noe mer. I beste fall et kjølig nei.
- Hva med emner som prostitusjon og narkotika, det er da et faktum at dagens litteratur er friere enn gårsdagens?
- Helt klart. Men man kan ikke gjøre narkotikamisbruk til et hovedemne, om du skjønner. Det gjelder å finne måter å skrive rundt ”touchy” emner på. Kriminalsjangeren er sånn sett velegnet, der er handlingsfriheten større, sensurterskelen lavere. Vi er mange unge forfattere som skriver innenfor novela negra.
Priviligert
Hva med litteraturens rolle på dagens Cuba: Blir forfatterne lest?
- Så absolutt. Jeg får stadig klapp på skuldrene av folk i gata. Det er jo deres liv jeg skriver om, hverdagslivet, kort sagt, skyggesidene. Den unge litteraturen tar opp emner pressen aldri berører. Pressen her er elendig, tro du meg. Og jeg vet hva jeg snakker om, jeg er journalist selv.
Valle understreker gang på gang at han er privilegert. Ytterst få forfattere kan som ham publisere utenlands, dessuten har han jobber og inntekter utenom skrivinga.
- Far min sloss sammen med Castro under revolusjonen. Etter seieren trakk han seg tilbake til sitt gamle yrke som snekker. For meg er han en ekte revolusjonær: Han gjorde det han ville. Derfor sier og skriver jeg hva jeg vil; far kjempet tross alt for dette. Enkelte våger ikke å si fra, sant nok, men sånn tenker ikke jeg.
- Hva med utenlandsk litteratur: Blir den oversatt?
- Absolutt. Glem nå ikke at analfabetismen ble utryddet allerede ett år etter revolusjonen. Vi er et lesende folk. Carpentier-programmet [initiert av og oppkalt etter Cubas kanskje aller største forfatter noen sinne, Alejo Carpentier, gjerne regnet som selve ”oppfinneren” av magisk realisme] har vært utrolig viktig her. Programmet gikk ut på å oversette verdenslitteraturens mesterverker til spansk, og selge dem samlet til dumpingpris. Tanken var at hver husstand skulle ha et eksemplar av serien i hylla.
Valle smiler igjen, han er en varm og sympatisk mann med mange historier på lur.
- Inntil ganske nylig fantes ingen avtaler med utlandet som regulerte oversettelser, da forsynte vi oss bare, oversatte og utga hva vi ville. Det var glitrende. Nå er det penger med i bildet. Men oversatte forfattere betales i lokal valuta, pesos, som selvsagt er ubrukelige for dem. Så da Saramagos siste roman ble oversatt, sa han bare: ”Gi meg en eske sigarer, det holder.” Da García Márquez’ Kjærlighet i koleraens tid ble utgitt her, nøyde han seg med noen flasker rom, såpass at det holdt til en fest han skulle arrangere. Men så er jo også Márquez en gammel venn av regimet, selvsagt.
Skyggesidene
Jeg lurer på forholdet mellom generasjonene, mellom de Castro-tro og de kritiske.
- Det finnes Castro-tro forfattere, helt klart. Men de er likevel ikke med på alt. På samme måte som vi mer kritiske ikke er kritiske til alt. Til syvende og sist er vi kanskje ikke så himmellangt fra hverandre. For eksempel pleier pro-folkene alltid å støtte anti-folk som er invitert til en eller annen litterært tilstelning utenlands. Og forholdet mellom generasjonene? Det er klart at vi tar opp ulike emner og har ulike måter og skrive på, men på et personlig plan vil jeg si at forholdet er bra.
- Hvilken vei peker så den cubanske litteraturen? Og hvor kommer den fra, i et historisk riss?
- Et omfattende spørsmål som krever forenkling. Ok, de første tyve årene etter revolusjonen (1959-1980) var en episk periode, revolusjonens triumf ble besunget, det kritiske forholdet til USA var stadig oppe. Så, innover på 80-tallet, begynte ting å endre seg. De nære ting presset på: familieliv, gateliv. Kriminallitteraturen var helt klart i front her. Og så, fra midt av nittitallet, har de virkelige skyggesidene funnet sin plass i litteraturen. Og det er her jeg står.
- Og har stått hele din tid?
- Vel, selv om jeg har skrevet siden jeg var atten og har en rekke utgivelser bak meg, er det først de siste årene at jeg har funnet meg selv, så å si. Pedro Juan Gutierrez er et annet sentralt navn innen denne novela negra, vi to er også de eneste yngre som utgir direkte utenlands. Vi er ganske ulike de gamle episke forfatterne, de magiske realistene inkludert. Jeg pleier å si at utviklingen har gått fra Macondo [García Márquez’ fiktive lille landsby, kjent fra en rekke av hans skriverier] til McOndo, altså fra det lokale landsbylivet til temaer som har med amerikansk innflytelse å gjøre, med dertil tilhørende fremmedgjøring.
Intet lystig skue
- Hva så med forholdet til eksilcubanere?
- Noen få eksilcubanere sier: ”Dere må være hardcore kommunister siden dere fremdeles er der.” Enkelte, som Zoe Valdéz, har bygd opp hele karriereren på å være kritiske til alt cubansk. Men stort sett har vi et veldig godt forhold. Når de kommer hit, bor de gjerne hos oss, og vice versa. Selv har jeg hatt muligheter til å forlate landet, men jeg har valgt å bli. Det er her jeg er fra, her er vennene mine, familien min.
Den cubanske forfatterforeninga sendte nylig et opprop til amerikanske forfattere. Dette var i etterkant av Bushs famøse ondskapens akse, hvorav opptatt også Cuba. Hvilket forhold er det så mellom cubanske og amerikanske forfatterne?
- Stort sett tålig bra. På begge sider evner vi å sondre mellom regimer og enkeltindivider.
Enhver reiseoperatør vil vite å proklamere: ”Reis til Cuba nå mens Castro ennå lever, etterpå vil alt bli forandret.” Hvordan ser Valle for seg et framtidig Cuba, etter Fidel Castro?
- Dette er ikke egentlig noe jeg liker å tanke på. To muligheter gir seg selv, ingen av dem er noe lystig skue. En: At Raúl, Fidels bror, overtar. Glem nå ikke at Fidel er en ordentlig leder, full av karisma, en som respekterer intellektuelle – ja, som er intellektuell selv. Med Raúl er det noe annet. Han er yrkesmilitær, helt åpenbart ikke noen intellektuell. To: Miamicubanerne kommer tilbake. Problemet er bare at de mangler en klar lederfigur.
Samtalen bølger videre, tilbake til kulturen, Valles klart foretrukne emne; jeg nøyer meg med å registrere at tanken om frie, demokratiske valg aldri dukket opp.
Om Valle plutselig skulle bli utpekt til kulturminister, hva ville han satset på da?
Ny latter.
– Vel, først og fremst ville jeg vist mye mer tillit til forfatterne. Ta internett, for eksempel. Jeg har internett, men enhver e-mail jeg sender kontrolleres av sensuren før den når fram til mottaker. Nei da, telefonen overvåkes ikke, men det er svindyrt å ringe utenlands.
- Kan man leve av å være forfatter på Cuba?
- Ytterst få kan leve av litteraturen alene. Selv driver jeg noe undervisning for vordende forfattere, ikke noe forfatterstudium, mer seminarvirksomhet. Pluss at jeg jobber for et forlag i Puerto Rico. Du vet: Her i landet lønnes vi per trykte side. Vi får ti pesos per side, uavhengig av antall solgte eksemplarer. Min siste roman var på 174 sider, så den innbrakte meg 1740 pesos [om lag 65 USD]. Systemet er visstnok i ferd med å bli lagt om, slik at opplaget kommet med i betraktningen. I alle fall: Som forfatter tjener jeg penger på oversettelser, eller også på å utgi direkte utenlands, selvfølgelig.
Valles mor er innom med kaffe, kona stikker innom og hilser på; startsiden på pc-en viser et bilde av en strålende tilfreds liten sønn.
- Jeg føler meg fri, ja. Men det er klart: Med en familie å forsørge blir alt sammen annerledes, ingen tvil om det.
© Runo Isaksen