-Miguel barnet er ikke bare en av Cubas mest oversatte forfattere. Nestoren er ekspert på Santería-religionen, åpent homse og likevel omfavnet av Castro-regimet.
Av Runo Isaksen, Havanna, Cuba / Klassekampen 05.09.02
Miguel Barnet (62), en av Cubas mest berømte samtidsforfattere, om ikke den mest berømte, kommer tuslende inn i stua en eller annen døråpner henviste oss til. Han hilser høflig, snakker flytende engelsk, ramser opp sine tidligere besøk til Norge, Oslo og Bergen, nevner norske venner. Og insisterer på å ha lite å bidra med.
- Jeg er en fortidens mann. Om du ønsker å vite hvilken vei den cubanske litteraturen blåser, må du oppsøke yngre forfattere, ikke sånne som meg.
Unge – og muligens onde – intellektuelle tunger i Havanna har tisket ymse advarsler: Barnet er en avmålt, om ikke beint fram kjølig kar. Barnet er systemets løpegutt. Systemet bruker ham, nærmere bestemt hans uttalte homofili, for å briske seg overfor utlandet: ”Her kan dere se hvor åpne og tolerante vi er på Cuba.” Og så videre.
Homseklisjé
Jeg tar likevel sjansen til å lufte spørsmålet om ytringsfrihet, om forfattere kan skrive hva de vil.
- Helt klart. Her finnes ikke noe sensur. Man kan skrive fritt om homser og lesber, ingen problemer. Selvfølgelig, om du skriver at Fidel er en drapsmann som skyter 1400 hunder i gatene, eller du skriver at han stiller kontrarevolusjonære opp mot veggen og plaffer dem ned, da blir det noe annet. Men ellers: Som du vil.
- Og hva med den yngre litteraturen, følger du med på hva som rører seg der?
- Så absolutt. Det er mye bra der. Men forferdelig mye dårlig også. En rekke forfattere tyr til homoseksualitet som et billig litterært triks, for å sjokkere og selge i utlandet. Dette har jeg liten sans for. Sånn litteratur lever en uke, kanskje en liten måned eller to, men så er den død. Den har ingen varig verdi.
Personlig
- Er det riktig å si at den cubanske litteraturen er blitt mer personlig og innadvendt de siste årene?
- Den er personlig, ja. Men jeg selv har også alltid skrevet personlig, jeg har stor sans og respekt for personlig litteratur. Men det er en stor forskjell her. Selv om jeg er en av de mest solgte og oversatte cubanske forfattere, og har omhandlet homofili i mange av bøkene mine, for eksempel Biografía de un cimarrón [engelsk oversettelse: The autobiography of a runaway slave], har jeg aldri gjort homofili til noe spekulativt hovedtema. Jeg har skildret emnet langt mer raffinert, sier Barnet.
Telefonen kimer, den unge døråpneren kommer tuslende og melder om en meget viktig oppringing. Barnet unnskylder seg, og jeg får tid til å studere originalkunsten på veggene, bøkene i bokhylla, samt klappe den rare lille hunden som piler fra og til.
Che
Siste års litteraturbiennale i Havanna var dedisert Barnet og hans livsvirke som forfatter. I anledningen ble det utgitt et tospråklig (spansk & engelsk) utvalg fra hans poetiske produksjon: When night is darkest. Denne samlinga oppsummerer utviklingen fra debuten i 1963 helt fram til siste diktutgivelse, som utkom i 2000. Samlinga rommer alt fra hymner til Ches hyllest (It’s not that I want to give you / a pen instead of a pistol / but the real poet is you), via hyllest til landet generelt og et par til revolusjonen spesielt, fram til rene kjærlighetsdikt – og en hel del annet også. Alt sammen formidlet med en sann poets intensitet.
Innimellom dukker det opp et og annet fremmedartet egennavn, uten forklarende fotnoter, navn som Ochún, Oyá, Changó og Orula.
Santería
Og dermed er vi over på et annen viktig aspekt ved Barnet. Han er romanforfatter og poet, ja. Men han er også etnolog. Og som etnolog er det først og fremst afro-cubanske religioner han befatter seg med, ikke minst den mest utbredte av dem alle: Santería. De ovenfornevnte navnene er alle guddommer innen Santería, en religion som fulgte de vestafrikanske slavene som spanjolene i sin tid skippet inn for å slite på kaffeplantasjene, etter hvert også sukkerplantasjene. Over tiden har Santería inngått i en snodig syntese med katolisismen, men fremdeles regner man med at det finnes flere Santería-religiøse på Cuba enn ”rene” katolikker.
Barnet har skrevet en fin innføringsbok til emnet (engelsk oversettelse: Afro-Cuban Religions, 2001), og i 1994 var han med på å opprette et eget forskningssenter i Havanna viet afro-cubansk religion og kultur. Den sittende presidenten for denne institusjonen er ingen ringere enn: Miguel Barnet.
- Synd dere kom nå i august, som er ferietid. Senteret er stengt. Hadde det vært åpent, skulle jeg gitt deg en hel del bøker og annen informasjon. I alle fall har du ikke tid nok. Å trenge inn i Santería krever mer enn en liten uke eller to.
- Men om jeg banker på en dør over gata her, vil vi ikke da straks være inne i Santería?
- Jo, selvfølgelig. Santería foregår overalt. Vanlige bolighus er Santerías templer. Egne kirker eksisterer ikke. Men vi snakker om en veldig lukket religion. Ikke minst seremoniene, de er hermetisk lukket. Men her, ta visittkortet mitt: Neste gang du kommer, skal vi snakke mer. Akkurat nå må jeg til flyplassen og plukke oppe en venn. Og i alle fall: Jeg er en fortidens mann. Du må prøve å komme i snakk med yngre forfattere.
Og dermed ut i Havanas gater, til støyten og heten og tiggere og prostituerte, men med en hellig besvergelse om å komme tilbake igjen, selvfølgelig, for å høre mer.
© Runo Isaksen