- Sensur? Vel, la meg si det sånn: Du kan leke med lenken, men ikke med selve apekatten, sier den kubanske forfatteren Arturo Arango.
Av Runo Isaksen, Havanna, Cuba / Klassekampen 06.09.02
Klam augustettermiddag i Havanna. I forfatterforeningens hage har alt som kan krype og gå av åndsmennesker stimlet sammen. Det er en stor dag, et nytt nummer av kunsttidsskriftet La Gaceta de Cuba er ute.
I sentrum for all viraken: Arturo Arango (47), forfatter og redaktør for tidsskriftet. Han intervjues av nasjonalt fjernsyn og spansk media før han finner veien til meg, unnskylder ventingen, og slipper ordene løs.
- Joda, som forfatter kan du skrive om alskens sosiale problemer, prostitusjon og dop, gjerne det. Men nasjonale ikoner som José Marti og Castro rører man ikke. For å si det sånn: Du kan leke med lenken, men ikke med selve apekatten. Det er heller ikke sånn at man forfølges for sine skriverier, man blir bare ikke utgitt, rett og slett.
- Hvordan fungerer sensuren i praksis?
- Den foregår på forlagshusene. Man går gjennom manuset med en redaktør, som foreslår at du stryker den setningen der, det avsnittet der.
- Og disse forslagene går forfatterne med på?
- Noen går med på alle innsigelser. Andre prøver å forhandle litt fram og tilbake. Atter andre setter foten ned. De kan i så fall utgi boka utenlands, dette er helt uproblematisk, våre myndigheter griper ikke inn på noen som helst måte. Men det er også et faktum at en del forfattere bruker sensur som et slags reklametricks, og utbryter: ”Se, jeg lå så godt an til å få den og den litterære prisen, men jeg fikk den ikke, de liker ikke det jeg skriver.”
- Som forfatter på Cuba, utvikler man er form for selvsensur?
- Selvsensur fins, helt klart.
Helt unike
Hva så med tidsskriftet La Gaceta de Cuba, sensureres det på noen som helst måte?
- Absolutt ikke. Vi har fullstendig frihet, ingen sjekker innholdet før utgivelse. Bladet utgis i et opplag på 5000, og selges for fem pesos [26 pesos = 1 USD]. Det koster om lag tretten pesos å produsere, så her snakker vi om statlige subsidier. En del av våre artikler er bestillingsverk, særlig innen kritikken. Resten er sånt som vi mottar. Og selv om bladet er for hele kulturspekteret, utgjør nok litteraturen den tyngste biten, ja.
- Og den samtidige litteraturen på Cuba, hvilken rolle spiller den?
- En stor rolle, helt klart. Opplag på mellom ett og fem tusen selges raskt ut. Om du sammenligner med for eksempel Mexico, vil du se at der vil selv ikke små opplag på tusen eksemplarer selge ut. Vi holder et meget høyt litterært nivå her på Cuba; Latin-Amerika sett under ett er vi helt unike. Pluss at det er statspolitikk å støtte litteraturen.
Hva kjennetegner moderne cubansk litteratur, slik Arango ser det?
- Der eksisterer, grovt sagt, to hovedlinjer. Den ene bruker en slags sosiologisk tilnærming, den undersøker samfunnet. Utfører pressens tradisjonelle rolle, kan du si. Pressen her er den verste i hele verden, med et mulig unntak av Nord-Korea, men der har jeg ikke vært, så jeg kan ikke si det helt sikkert. Den andre er mer eksperimentell, mer teknikkorientert. Men dette har ingenting med generasjoner å gjøre, begge disse linjene krysser generasjoner.
- Hva er de største problemene du som cubansk forfatter støter på?
- Mine største problemer er sånt som ikke har med det å være forfatter som sådan å gjøre. Hverdagsproblemer. Du vet, det er dyrt å leve. Som cubansk forfatter betyr det veldig mye å bli oversatt, da får man dollar, og det er dollar som teller. Selv er jeg oversatt til engelsk og italiensk, et par noveller er også oversatt til fransk. Jeg er heldig, jeg reiser utenlands minst fire ganger i året.
Venterommet
Dream with no Name heter en novelleantologi som ble utgitt i New York i 1999, og som rommer 19 oversatte cubanske noveller fra høvdingen Alejo Carpentier (1904-1980) og helt fram til den yngre generasjonen. Arango er representert med en glitrende novelle kalt ”The Waiting Room”, som utspiller seg på en busstasjon i Havanna: Dagene går, men noen buss kommer ikke; de ventende bygger opp sitt eget lille minisamfunn mens de venter. Jeg leser denne novellen dels samfunnskritisk. Er Arango med på en sånn lesemåte?
- Den novellen er filmatisert forresten, av mange av de samme folkene som sto bak Fresa y chocolate. Samfunnskritisk? Vel, den ble utgitt under spesialperioden [1989-1995], en periode der det ikke akkurat var enkelt å få utgitt kritiske saker. Jeg har skrevet langt mer kritiske ting senere. For eksempel en roman hvor Havanna må evakueres på grunn av akutt oljemangel. Bare en hundre år gammel kvinne nekter å flytte. Og det er hennes historie vi følger.
- Regner du seg selv som en samfunnskritisk forfatter?
Journalister kretser om oss, napper Arango i ermet, men han hysjer den bort, tar den tid det krever. Tenker seg om, smiler igjen, slår ut med armene.
- Jeg ser ikke på meg selv som en Cuba-kritiker først og fremst, om det er det du mener. Jeg er en kritisk forfatter, ja. Men det jeg tar opp til behandling er i bunn og grunn allmenne problemer. Globale problemer.
Dermed får lokale journalister slippe til, mens jeg kaster meg inn i nærmeste taxi, og ikke mye senere ser Havana og Cuba forsvinne bak meg, gjennom flyvinduet.
© Runo Isaksen